Museum med feedbackloop

Tekst: Gunhild Varvin
DEP00026 DNB

René Magritte, Le message á la terre, 1926. .


Olje på lerret. 75,5 x 65 cm. Deponert til evig tid på Henie Onstad Kunstsenter fra Sparebankstiftelsen DNB.

Museum med feedbackloop

De digitale kommunikasjonsverktøyene ble pest og plaster da museet stengte. Det samme kan sies om Henie Onstads deltagelse i et nytt aksjonsdemokrati.

I 2019 gikk kunstsenteret til ytterpunktene i kravet om å bevare Y-blokka. At Henie Onstad Kunstsenter har et engasjement i saken er helt naturlig. "Dere kommer for sent", fikk vi høre. Men siden 1982 har institusjonen argumentert for kunsten i regjeringskvartalet gjennom utstillinger og kataloger. Har det ingen betydning? Er det bare den faglige kretsen i kunstmiljøene som forholder seg til disse ytringene? Og må vi aksjonere på gata for å bli hørt i en sak som dette?

Det kan godt hende at kampen for Y-blokka allerede var tapt da vi på nytt hevet institusjonens stemme i saken. Likevel måtte vi si et klart nei. Det var viktig å understreke at noen kunstneriske verdier er det verdt å bevare og kjempe for. Det er så mange gode måter å bruke stemmen til en institusjon på. Den kan ta plass, løfte frem andre, den kan skjære igjennom og den kan være nyansert. Samtidig fikk vi kjenne hva det vil si å miste kontroll når vi bruker institusjonens stemme i et uregjerlig aksjonsdemokrati.

I en aksjon som dette, finnes det ingen naturlig plass for en nøytral kommunikasjonsavdeling.

Vi gikk utenfor institusjonens kontrollerte vegger da vi markerte motstanden på plassen foran Y-blokka. Vi stilte i stripete gensere, i tråd med Picassos ofte brukte klesplagg, og var arrangører av en større offentlig demonstrasjon. Som en merkelig happening hvor ingredienser fra pressekonferanse, aksjon og fotoshoot blandet seg i hverandre, ytret vi oss i en stadig voksende strøm av stemmer. Det var både uvant og meningsfylt. Bildene som spredte seg fra aksjonen vokste til å bli en hel serie. Etter hvert ble det aksjoner hver eneste uke, på trappa foran blokka.

Med denne måten å jobbe på, opplevde vi i større grad enn ellers hvordan skillet mellom person og profesjonell identitet viskes ut. Henie Onstad Kunstsenters stemme ga tyngde, men appellene måtte uttrykkes gjennom en personlig og frivillig stemme, rett og slett fordi store deler av argumentasjonen skjedde i sosiale medier og på gata. I en aksjon som dette, finnes det ingen naturlig plass for en nøytral kommunikasjonsavdeling. Og selv om aksjonen i seg selv er aldri så analog, gjør mobilen at arrangementet strekker seg ut i tid, både før og etter at det har skjedd. Budskapet blir del av en mye større strøm. Dessverre blir det lett unyansert, det kan oppleves som å gå i reprise. Og skal du delta, må du ta stilling. Faren er at handlingsrommet kan snevre seg inn til kun to typer deltagere i en polarisert debatt: De som er for – og de som er mot.

  • Y4 X0 A0217

    Foto: Nabeeh Samaan.

  • Y Henie Onstad Yblokka 30

    Foto: Nabeeh Samaan

  • Y4 X0 A0049

    Foto: Nabeeh Samaan

  • Y Henie Onstad Yblokka 42

    Foto: Marthe Thu.

  • Y4 X0 A0136
    ↑ Henie Onstad Kunstsenter aksjonerer for bevaring av Y-blokka 13. september 2019

    Foto: Nabeh Samaan.

  • Y Henie Onstad Yblokka 44

    Foto: Marthe Thu.

  • Y4 X0 A0298

    Foto: Nabeeh Samaan.

  • Y4 X0 A0014

    Foto: Nabeeh Samaan

Åpenhet og respekt for ulike synspunkt er viktige verdier for museet.

Åpenhet og respekt for ulike synspunkt er viktige verdier for museet. Således valgte vi å holde den spissformulerte argumentasjonen for bevaring i sosiale medier og i aksjoner, mens vi på institusjonens offisielle hjemmeside og på senteret selv brukte en mer nøytral fremstilling av saken. Illustrerende nok hadde jeg på meg min stripete genser i toget, mens jeg tok min nøytrale svarte jakke da jeg stilte meg opp utenfor kunstsenteret for å ønske velkommen.

Så kom korona. Museet måtte stenge, og vi mistet det fysiske utstillingsrommet. Vi mistet rommet vi pleier å møte vårt publikum i. Brått fikk vi erfare hva det vil si å være et kunstmuseum – utelukkende i et digitalt rom. Det ga oss noen andre utfordringer i forhold til hvordan vi kunne bruke stemmen til Henie Onstad.

Det var vanskelig å akseptere at vi ikke skulle være virksomme, at kunsten ikke skulle synes.

Det var vanskelig å akseptere at vi ikke skulle være virksomme, at kunsten ikke skulle synes. Og når vi ble vant til de digitale flatene, måtte vi erkjenne at vi heller ikke hadde tilstrekkelig rom på nett. Feeden i sosiale medier var ikke nødvendigvis det riktige stedet til å presentere kunsten som vi ønsket. Hjemmesiden var ikke snekret for redaksjonelle saker med byline.

14 dager brukte vi på å bygge og flytte senterets aktiviteter fra sal til mini-nettsiden Henie Onstad Art Channel. En enkel løsning. På ingen måte perfekt, men et første eksperiment og forsøk på å skape mer plass for kunsten i det digitale.

Ettersom kunstsenteret var stengt, hadde vi ikke noen dagsaktuelle utstillinger å referere til. Vi tok for oss våre digitale arkiver, sammen videoklipp og lydopptak som vi ukentlig la ut sammen tekst og bilder. Vi lagde digitale vandringer i utstillingsrommene, vi tilgjengeliggjorde arkivene og vi brukte oss selv til å gjøre introduksjoner til materialet. I dette rommet hadde alt samme format og vi kunne blande både historisk og nytt materiale. Med ett hadde vi 50-års historie å hente referanser fra, samtidig som vi lagde nye og søkte å inkludere dagens strømmer. Vi brukte det vi hadde, holdt dialogen i sosiale medier og gjorde nye opptak når vi opplevde at det var nødvendig. Om vi ikke kunne invitere til nye utstillinger denne våren, kunne vi invitere inn til hele Henie Onstad Kunstsenters utstillingspraksis. I alle fall de delene av den som vi hadde på disk.

Finally, the Henie Onstad Kunstsenter outside of Oslo, one of the smartest museums in Europe, needed just two weeks to introduce a whole new website that showcases both virtual exhibition walk-throughs and decades of performances.
— New York Times

Selvfølgelig har denne måten å jobbe på gjort noe med både stemmen og uttrykket til Henie Onstad. I tillegg har den gitt senteret et naturlig, internasjonalt publikum. Henie Onstad Art Channel har seere på fem kontinenter. Men selv om vi er internasjonale, er det ikke gitt at vi når så veldig mange flere. Vi kan nå ut til helt nye publikumsgrupper, avhengig av hvilken sak, kunstner eller musiker vi jobber med. I det digitale formatet ser vi enda tydeligere hva det er som gjør at publikum finner innholdet: det handler ikke så mye om Henie Onstad, det handler først og fremst om hva vi viser og hvem som står på scenen. Likevel kan Henie Onstad være den viktige stemmen som får det til å skje.

Her oppstår noe av det samme som vi erfarte i aksjonene for Y-blokka. Den personlige stemmen blander seg med institusjonens stemme. Det er den enkelte ansatte som sier sin mening, som gir som omvisning eller sin introduksjon. Det er kunstneren og musikeren som skaper et innhold og et potensielt publikum, samtidig som stedet, rommet, plattformen eller designet bidrar til at noen kan oppleve det som skjer.

En annen erfaring handler om tiden. Pussig nok, handler det ikke så mye om når man står på en scene lenger. Mens vi var nedstengt lærte vi at publikum kan verdsette like høyt et historisk opptak, som en videostrøm LIVE, her og nå. Dette liker vi, og det vil være noe vi søker å bevare i det nye designet for Art Channel. Det gir oss muligheter til å grave frem mer gull fra arkivet, og bevare debatter og meninger som fortjener å bli stående. Samtidig gjør den digitale spredningen det umulig for oss å kontrollere konteksten til innholdet. En sak fra Art Channel kan like lett dukke opp i en strøm på Facebook som den kan knyttes til en artikkel i New York Times.

Med lansering av ny nettside for museet, 7. september 2020, innlemmes Henie Onstad Art Channel, som var en mini-nettside, i museets offisielle nettsted. Vi vil at det skal bety noe både for publikum, for hvordan vi jobber og for hvordan vi kan bruke museets stemme til å argumentere for saker som vi mener er viktige og som både fortjener mer rom og tid i dag.

Gunhild Varvin er cand philol i medievitenskap og kommunikasjonsdirektør på Henie Onstad Kunstsenter. Deler av teksten har vært publisert som kronikk i tidsskriftet Kommunikasjon.