Picasso 347

A major effort and a unique series using all the copper graphic’s different techniques. Suite 347 plays a central role in the history of graphic art. In many ways it’s Picasso’s own life and art that he presents in Suite 347. In many of the prints we find self-portraits, where he as an old man is filled with sadness contemplating life, often with a dose of humour, and the whole series exposes a creativity beyond comparison.
Picasso shows his love to the woman, to women, but never without at the same time referring to the history of art, to the creation of art and to the contemplation of art. In this way the work is about more than the motif, it is about art itself.

Suite 347 is not a coherent series by either theme or motif. As with most of Picasso’s works these prints are acutely self-biographical and they collectively display a retrospective view of his life and work. At first sight, the suite seems like a cacophony of techniques, dimensions and expressions, yet upon closer inspection, certain motifs stand out and constitute smaller and larger series within the whole.

The works are mounted almost chronologically, with each work numbered in Picasso’s own order; he never gave the works titles. Here we find everything from the most painstakingly worked aquatints and mezzotints, to the simplest line engravings. The first 20 prints in Suite 347 constitute an overture in which of all the forthcoming performers literally make their entrance: scenes from circus and clown life, often with the artist present, rendered in a variety of costumes and ages. Most dominant, as in the rest of the series, is the motif of the artist and his model. The model always young and beautiful, while the artist is often presented in the role of the clown.

Suite 347 er ikke en sammenhengende serie over et tema, eller et motiv. Som det meste av Picassos arbeider er også dette verket sterkt selvbiografisk og utgjør samlet et tilbakeblikk på hans liv og arbeid. Serien fremstår nærmest som en kakofoni av teknikker, størrelser og uttrykk. Noen motiv peker seg likevel ut og danner små og store serier. Monteringen er tilnærmet kronologisk med nummer på hvert verk slik Picasso selv merket dem; han ga dem aldri egne titler. Her finner vi både nitidig utarbeidete aquatinter og mezzotinter og rene strektegninger. De første 20 arbeidene i serien er som en ouverture der de fremtidige skuespillerne gjør sin inntreden på arenaen: Scener fra sirkus- og gjøglerlivet, gjerne med kunstnerens tilstedeværelse i ulike aldre og bekledninger. Her som i resten av serie står kunstneren og hans modell sentralt. Modellen forblir alltid ung og vakker, mens kunstneren ofte spiller klovnens rolle.

Suite 347 har i seg selv en interessant historie. Kunstsamleren Arild Wahlstrøm begynte å samle Picasso like etter 2. verdenskrig. Store deler av Wahlstrøms Picasso-samling ble senere gitt til Nasjonalmuseet som en del av en arveavgift betalt til staten i form av Picasso-kunst. Picassos relasjon til Norge strakk seg lenger enn maleri og grafikk. I det viktige samarbeidet med Carl Nesjar oppdaget Picasso i voksen alder en ny måte å skape kunst på, som innledet et nytt kapittel i hans kunstnerskap. Det første, og i Norge kanskje det mest kjente eksempelet på dette, er Fiskerne som prydet endeveggen av Y-blokka i Oslo. Et bygg som delte mye slektskap med Henie Onstad Kunstsenter; kun ett år skiller dem i alder og de er begge bygget i naturbetong. En mindre ving i utstillingssalen er viet til dette samarbeidet, og Y-blokkas betydning, et tema Henie Onstad har jobbet med i over 35 år.

Utstillingen vil gå videre til KODE i Bergen, og den blir fulgt av en omfattende katalog.