Sonja Henies interesse for bilder startet da hun møtte Niels Onstad i 1955. Han var allerede kunstsamler. Paret var barn av sin tid og samlet stort sett ung internasjonal kunst. De var fremfor alt på søken etter det vakre; «det som kan glede øyet og gi fred i sinnet», slik direktør Ole Henrik Moe skrev i sin åpningstekst til kunstsenteret i 1968.

I 1961 ble Sonja Henie og Niels Onstads stiftelser opprettet. Da Sonja Henie og Niels Onstad ga sin første donasjon til stiftelsene i 1963, besto gaven av 100 malerier. Da Henie Onstad Kunstsenter åpnet dørene i 1968 hadde samlingen økt med ytterligere 100 bilder.

Sonja Henie og Niels Onstads samling føyde seg inn i tidens europeiske samlertradisjon der svært mange vendte seg mot Frankrike. Her finnes navn som Juan Gris, Jacques Villon, Pablo Picasso og Pierre Bonnard. Tyngdepunktet ligger på 1950-tallets kunst og det er særlig to tydelige hovedretninger: Paris-skolens naturinspirerte lyriske og til dels også geometriske abstraksjoner, samt en mer brutal, nordisk ekspresjonisme slik den kom til uttrykk hos blant annet CoBrA-kunstnerne.

I løpet av de 50 årene kunstsenteret har eksistert har samlingen fortsatt å vokse og forgreine seg i forskjellige retninger. Noen hovedtendenser i samlingen i dag er dialogen med surrealismen, CoBrA-kunsten, den geometriske abstraksjonen med retninger som konkret kunst og op-art, det lyriskabstrakte maleriet, samt fluxus-samlingene.

- Sonja Henie og Niels Onstads samlervirksomhet var preget av et sterkt personlig engasjement, og den var resultat av et nært vennskap med mange av kunstnerne de samlet inn. Sonja Henie og Niels Onstad var samtidige og virket i sin tid og samlingen deres gjenspeiler dette. De samlet for eksempel påfallende få kvinner og i all hovedsak europeisk maleri. I dag tenker Henie Onstad Kunstsenter annerledes rundt utviklingen av samlingen. Vår strategi handler om å samle kvinner, samt kunstnere fra et bredt geografisk område, sier sjefskurator Caroline Ugelstad.

Siden 2009 har Sparebankstiftelsen DNB bygget opp en representativ samling verk av den tyske kunstneren Kurt Schwitters (1887-1948). Kunstverkene er permanent utlånt til Henie Onstad og har fast tilhold i Sal Merz. Schwitters regnes som en av de mest nyskapende og innflytelsesrike kunstnerne i det forrige århundre. Han eksperimenterte på tvers av medier og materialer og arbeidet både med lyd, tekst, bilde, arkitektur, skulptur, collage og maleri. Denne arbeidsmetoden kalte han Merz.

Den politiske situasjon i Tyskland under nazismen ble forverret i 1930-årene. 2. januar 1937 flyktet Schwitters fra Hannover til Norge for å møte sønnen Ernst Schwitters som hadde reist i forveien. Samme år ble hans Merz-bilder inkludert i den nazistiske utstillingen med tittelen Entartete Kunst i München, noe som gjorde Schwitters retur til Tyskland umulig. Schwitters kone Helma ble igjen i Hannover og de møttes aldri igjen.¹

Schwitters bodde flere år i Norge, og bygget to såkalte Merzbau her. Et på Hjertøya utenfor Molde og et i Fagerhøyveien ved Lysaker som senere brant. På Henie Onstad Kunstsenter kan du oppleve den største permanente presentasjonen av Schwitters utenfor Tyskland. Utstillingen synliggjør hans nære tilknytning til Norge. Samtidig viser den arbeider av hans samtidige kollegaer innenfor dada og surrealisme, og noen av de senere generasjonene kunstnere han inspirerte.

Samlingen med Kurt Schwitters og hans kollegaer utarbeides i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB og er stadig voksende.

Henie Onstad Kunstsenters fluxus-samling ble etablert i siste halvdel av 1980-tallet. Gjennom kunstsenterets tverrkunstneriske historie og tette kontakt med kunstneren Ken Friedman, hadde Henie Onstad unik tilgang til det eksperimentelle fluxus-miljøet. Bevegelsen er kjent for å jobbe på tvers av ulike kunstneriske medier.

Fluxus-nettverket oppstod i overgangen til 1960-tallet og var aktivt frem til slutten av 1970-tallet. Aktivitetene rommet konserter, festivaler og teaterforestillinger, innovativt designede publikasjoner (inkludert notasjoner for elektronisk musikk), distribusjon av objekter, mail art og konkret poesi, samt flyktige happenings og handlinger med utgangspunkt i den enkeltes hverdag. Navnet fluxus er tatt fra det latinske ordet for «flyt», og ble opprinnelig brukt av fluxus-kunstneren George Maciunas.

Store deler av Henie Onstads fluxus-materiale ble i 2007 donert til kunstsenteret av fluxus-kunstner og professor Ken Friedman. Samlingen har fått navnet Ken Friedman Fluxus Collection. Flere enkeltkunstnere som Geoffrey Hendricks, Nam June Paik og Al Hansen har også donert fluxus-verker i forbindelse med utstillinger på kunstsenteret. Disse inngår i Henie Onstad Kunstsenters øvrige samling.

Deler av fluxus-samlingene har fast tilhold i kunstsenterets Sal Merz.

I 2013 ervervet Henie Onstad Kunstsenter Jean Brown Personal Papers, et større avantgarde-arkiv og studiesamling bygget av den amerikanske bibliotekaren og samleren Jean Brown (1911-1994). Hjemmet hennes ble et viktig senter for fluxus-kunstnere og andre interesserte, der Jean Brown vekselvis tilberedte måltider og viste gjestene sitt arkiv.

Arkivet inneholder publikasjoner, papirarbeider og kunstverk innen dadaisme og surrealisme, og er bygget ut med avantgarde-bevegelser og nettverk som springer ut fra disse – som konkret poesi, mail art og fluxus. Store deler av arkivet ble i 1985 kjøpt av Getty Research Foundation i Los Angeles, California. Brown beholdt imidlertid deler av materialet, samt sitt personlige korrespondanse-arkiv, og det er dette materialet Henie Onstad Kunstsenter eier i dag. Henie Onstad eier også fluxus-kunstneren George Maciunas karakteristiske arkivskap, designet spesielt for Browns arkiv og huset i Tyringham i 1975. Skapet vises permanent i Henie Onstads Sal Merz.

Boyle Family regnes som foregangsfigurer innen skulptur, lyskunst og assemblage i europeisk etterkrigskunst. Mark Boyle (1934-2005) startet sin karriere som poet før han fortsatte å arbeide med teater, skulptur, lysprojeksjon, assemblage og happenings sammen med partneren Joan Hills (1931-2024) og deres felles barn Sebastian (1962-) og Georgia (1963-).

Henie Onstads nære bånd til kunstnerne fikk sin start på Paris-biennalen i 1967, hvor direktør Ole Henrik Moe satt i juryen som tildelte Mark Boyle en pris. Bekjentskapet førte til mange treffpunkter de kommende årene: Henie Onstad kjøpte flere verk og ble en aktiv arbeidsstasjon for prosjekter som Seeds for a Random Garden, Secretions og Journey to the Surface of the Earth. Under Vinterfestivalen på Høvikodden i 1971 sto ekteparet for lysshowet til konsertene med det britiske bandet Soft Machine, og i 1985 opprettet kunstsenteret Boyle Family Archives bestående av skisser, fotografier, notater og over 40 kunstverk.

Den Tsjekkiskfødte kunstneren Zdenka Rusova (1939-) forlot sitt hjemland etter endt utdanning, og etablerte seg i Norge i 1970. Her har hun satt spor etter seg, både kunstnerisk som en av våre fremste grafikere, og akademisk som den første kvinnelige rektoren ved Kunstakademiet i Oslo fra 1987 til 1992.

Det er særlig innen grafikk og tegning Rusova har gjort seg gjeldende. Som grafiker har hun nesten utelukkende arbeidet med metalltrykk, som oftest i sort kombinert med én farge, gjerne rødt, gult eller turkis. Tegningene er ofte i stort format og har mer forskjellige uttrykk. Under studietiden hennes i Stuttgart og i løpet av de første årene i Norge på 1970-tallet arbeidet hun med presise, geometriske former. På 1980-tallet konsentrerte hun seg i større grad om abstraherte og kroppslige landskaper. Tegningene var en god måte å uttrykke seg på for Rusova, og de lot seg utforme nær sagt hvor som helst.

Maleriene fra 1985 og fremover er ofte holdt i sort, med innslag av enkelte farger, og er i likhet med tegningene ekspressive. Disse viser flytende landskaper med klar horisont, eller grotteaktige motiver som suger betrakteren med innover i et indre landskap.

Zdenka Rusova etablerte et nært forhold til Henie Onstad Kunstsenter allerede på slutten av 1960-tallet gjennom Henie Onstads første direktør, Ole Henrik Moe. Kunstsenteret viste sin første utstilling med henne i 1971, fulgt opp med en ny utstilling i 2006 og en større retrospektiv i 2019. Kunstneren har donert et stort antall arbeider til kunstsenteret som i dag utgjør en sentral del av vår samling. Senteret vil forvalte hennes arv videre.

Kåre Kivijärvi (1938-1991) er først og fremst kjent som en mester med svart-hvitt-fotografi. Kivijärvi ble født i Hammerfest. Han fikk sitt første kamera allerede som 12-åring og studerte foto under Otto Steinert ved kunst- og håndverksskolen i Saarbruchen og Essen i Tyskland på slutten av 50-tallet. I 1960 avsluttet han studiene og vendte tilbake til Norge. Han livnærte seg som frilansfotograf for billedblader i Norge og Finland, mens han gradvis etablerte seg som kunstfotograf og posisjonerte fotografiet som kunst. I 1971 deltok han, som første fotograf på Høstutstillingen.

Kivijärvi holdt flere fremtredende utstillinger på Henie Onstad Kunstsenter, blant annet en stor soloutstilling i 1985 med 33 arbeider. Henie Onstad bidro dermed til at Kivijärvi ble den første norske fotografen som fikk bred anerkjennelse som billedkunstner, med sin særegne stil, som han selv kalte «estetisk nyrealisme», og som var inspirert av grafikk. Henie Onstad-samlingen inneholder en rekke sentrale arbeider av Kivijärvi

Den ungarskfødte, franske abstrakte maleren Victor Vasarely (1906–1997) regnes som grunnleggeren av op art – en kunstretning opptatt av å skape optiske illusjoner av tredimensjonal bevegelse. Rundt 1950 innførte han termen kinetisk plastikk for hele sin produksjon og hevdet å arbeide først og fremst med bevegelse. Som flesteparten av op-kunstnerne konstruerte han arbeidene sine symmetrisk med like elementer som det oppstod små forskyvninger mellom.

Vasarely donerte en samling arbeider til Henie Onstad i 1993. Samlingen består av tegninger, collager, serigrafier og multipler og strekker seg over perioden 1935-1982. Samlingen viser kunstnerens utvikling, fra hans tidlige figurative motiver på 1930-tallet til abstrakte arbeider helt og holdent, basert på de systematiske prinsippene han eksperimenterte med på 1960-tallet, og fram til hans senere arbeider.

Asger Jorn (1914-1973) er en dansk kunstner som arbeidet med flere medier som maleri, keramikk og essayistikk. Han var elev av den franske kunstneren Fernand Léger fra 1936-37 og Axel Jørgensen fra 1937-1939. Jorn utviklet sin kunst under inntrykk av surrealismen, Paul Klee og primitiv kunst i en stadig friere og mer spontant fabulerende retning. Kunstneren var medlem av den internasjonale kunstnergruppen COBRA og en av grunnleggerene av den Situasjonistiske Internasjonale, i 1957.

Hans tilknytning til Norge og til Henie Onstad Kunstsenter gjorde at han et par år før sin død besluttet å donere et større utvalg arbeider til Kunstsenteret. Arbeidene spenner over et tidsrom fra 1955 til 1972 og ble valgt ut av kunstneren selv som representative for den måten han arbeidet på i de ulike fasene av sitt kunstnerskap. Selv hevdet Jorn at han først og fremst var maler og at hans arbeider i andre media måtte sees i forhold til maleriene. Ofte kan motivene i tegningene og akvarellene dermed mer eller mindre direkte finnes i maleriene fra samme tid.

Erling Nebys samling er en av Europas mest betydningsfulle samlinger av konkret kunst. Neby har i over 40 år samlet fokusert på konkret kunst som kjennetegnes av enkle, abstrakte, visuelle former. Samlingen inneholder navn som Jean Dewasne, Josef Albers, Max Bill, Horia Damian, Ludvig Sander, Lars G. Nordström, Sergio Camargo, Eduardo Chillida, Victor Vasarely og Olle Bærtling, komplettert med yngre nordiske kunstnere. Henie Onstad Kunstsenter forvalter i dag deler av samlingen, og utdrag fra denne vises med jevne mellomrom, enten med fokus på enkeltkunstnere, eller i dialog med Henie Onstad-samlingen. I forbindelse med at Erling Nebys samling ble utstilt på Henie Onstad i 2011, ble det også utgitt en publikasjon.

Til tross for at John Olav Riise (1885-1978) kan sies å være en av Norges mest markante fotokunstnere i forrige århundre, er hans eksperimenterende fotografier likevel ukjente for mange. Riise ble født på Hareid utenfor Ålesund i 1885. Han vokste opp i en kunstnerfamilie med 12 barn. Under musikkstudiene ved konservatoriet i Bergen kom han over en artikkel om fotografi som fattet hans interesse. Riise ga opp musikken og gikk deretter i lære hos ulike fotografer, blant annet portrettfotograf Sigvald Moa i Ålesund. Senere flyttet han til Kristiania og arbeidet i portrettatelieret hos Ernest Rude i Tordenskioldsgate. Etter noen år tok han svennebrev. Riise var en pionér innenfor eksperimentell fotokunst og utforsket i sine portretter og landskapsbilder uttrykk som kubisme, surrealisme og abstrakt naivisme. Han jobbet variert med ulike teknikker; blant annet brukte han metoden med å legge flere negativer oppå hverandre. Riise hadde sitt gjennombrudd i Frankrike, han stilte ut flere ganger på Salon International d’art Photographique de Paris og London Salon of Photography på 1920-tallet og 1930-tallet.

Henie Onstad Kunstsenter har en samling på 200 arbeider av den norske fotografen.