En heftig opplevelse for et ungt sinn

Elise Storsveen (1969-) er en norsk kunstner som arbeider med monumentale tekstiler og collage. Da hun i 2019 ble invitert til å kuratere et utvalg fra Henie Onstad-samlingen, var hennes umiddelbare tanke å bruke utstillingen til å påpeke mangelen på en permanent presentasjon av samtidskunst i Norge. For nye generasjoner kunstnere har en slik mangel gjort det vanskelig å orientere seg og identifisere seg med sin nære historie. Hovedvekten av kunstnerne i utstillingen tilhører derfor de to generasjonene før Storsveens egen.

Utstillingen er todelt. Den ene delen viser i hovedsak nordisk billedkunst fra 1950 til i dag, både maleri, skulptur, fotografi og tegning, blant annet Aase Texmon Rygh, Kjell Erik Killi Olsen, Pushwagner og Sidsel Paaske. Den inkluderer abstrakt kunst og sosialt orienterte kunstverk av yngre generasjoner. Den andre delen inneholder papirarbeider som plakater, grafikk og kunstnerbøker (kunst i bokform). Her vil du se blant annet Ed Ruscha, Sol LeWitt, Andy Warhol, Yoko Ono, Stig Brøgger og Laurie Anderson. Særlig har Storsveen gravd dypt i Henie Onstads grafikk- og kunstnerboksamling, og noe av dette vises for første gang.

Etterkrigskunsten brakte med seg et nytt kunstsyn hvor høy- og lavkultur ble blandet sammen, som i popkunst og idébasert kunst. Dette møtet førte til eksperimentering med nye materialer. Kunstnerne forsøkte å bryte ned de tradisjonelle hierarkiene hvor kunstuttrykk har ulik status, som for eksempel oljemalerier kontra kunstnerbøker. Den like vektleggingen av disse motsetningene, er det som lar Elise Storsveens fingeravtrykk skinne igjennom i denne utstillingen.

Formidlingen av institusjonenes samlinger må revideres kontinuerlig og parallelt med at verden endrer seg. Med sin presentasjon utfordrer Storsveen måtene vi vanligvis forstår, fortolker og definerer vår samling. Kunstneren står, i rollen som kurator, friere til å trosse de tradisjonelle maktstrukturene i museumsfortellingene. Dette har vært en viktig motivasjon for å invitere henne inn i institusjonen og gi henne fritt spillerom.

Det gjort noen nye grep i forhold til formidling i utstillingen, blant annet har det blitt valgt å bruke video i del to istedenfor tradisjonelle veggtekster, og Lars Paalgard og Oddvar I.N. Daréns Humus Line Multiple (1984) blir vist i en 30 meter lang vitrine.