Hundertwasser

Retrospektiv

Hundertwasser012

Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

I 1980 ankom den myteomspunne kunstneren Friedensreich Hundertwasser Kunstsenteret på Høvikodden med fire tonn kunst og en liten skog.

Dato Sted
Prisma-saler og Lille Grafikk

I forkant av den retrospektive utstillingen med den østerrikske kunstneren, kunne VG melde at det var meget viktig at utstillingen inneholdt ekte, levende trær på rot, for «Hundertwasser tåler ikke 'lik'».1 Det står blant annet skrevet i et av hans mange manifester at mennesker har rett til vinduer og en plikt til å omgi seg med trær:

«Vi kveles i våre byer fordi luften er forurenset og der ikke er nok oksygen. Vegetasjonen som gir oss mulighet til å puste og å leve, – den dreper vi. Det er din plikt å hjelpe den voksende vegetasjon i den utstrekning det er mulig for deg. Alt som blir vått av regnet, alle horisontale overflater under himmelen tilhører planteriket. Skog skal vokse på gater og hustak. Man må igjen kunne fornemme skogsduft i byene».2


Hundertwasser inntok Henie Onstad med grafikk, maleri, arkitekturmodeller, tekstil og mange, mange trær med hjelp fra den østerrikske ambassaden og med statsminister Odvar Nordli og den østerrikske forbundskansler Bruno Kreisky som beskyttere. Arrangørene var litt usikre på om hedersgjesten ville godta trærne de hadde klart å oppdrive. På ønskelisten stod norske trær i alle slag, omlag tre meter høye og 150 i antall. På åpningsdagen stod ca. 60 trær innleid fra Olsens Enke og Landbrukshøgskolen i Ås i potter rundt om i Prismasalene og Lille Grafikk. Noen av det litt pjuskeste slaget og knappe meteren i høyde. Vårt Land skrev at egentlig skulle det vært flere og egentlig skulle de ha vært større. Man krysser fingrene og håper at Hundertwasser «ikke blir sint når han kommer. Han har nemlig et svært følsomt forhold til trær».3

– Jeg har ikke opplevd maken til PR-opplegg i forbindelse med en kunstutstilling, uttalte daværende direktør Ole Henrik Moe til VG.4

Den mytiske kunstneren, kjent for lange havseilaser, humustoaletter og manifester «vekker kanskje vel så mye oppsikt som hans kunstneriske produksjon - når han med full pressedekning demonstrerer naken mot 'den rette linje og steril arkitektur'. Eller viser hvordan man kan bli avhengig ved å leve bare av brennesler», skrev avisen.5

Ifølge kunstneren selv er det umulig å skille økologen Hundertwasser fra maleren Hundertwasser.

«Den rette linje er veien til alt ondt».
— Hundertwasser

Da A-magasinet besøkte ham i hans atelier i en glasskuppel øverst på en bygning i Wien i forkant av utstillingen på Høvikodden, beskrev journalist Rie Bistrup kunstneren slik: «Han lå utstudert henslengt på en sofa kjøpt på loppemarked. Lang og tynn, med et melankolsk, asketisk utseende. Den sorte fløyelsdressen hadde perlemorsknapper i forskjellige farver. Skjorten i vinrød silke understreket blekheten. På hodet en sort fløyelsesbarett. På føttene nedslitte sko og strømper med forskjellige farver. Skjorten i vinrød silke understreket sko og strømper med forskjellige mønstre. Han betraktet meg taust med et mildt oppgitt uttrykk i de brune øyne. Hvorfor skulle han forstyrres nettopp nå? Han følte seg ikke bra. Det var noe med maven. Med et stille sukk sank han tilbake i sine tanker».6

I intervjuet understreket han at han ikke liker nye ting, han kjøper brukt. Og ulike sokker, det bruker han alltid: «Det bringer lykke». Hvert tiende år får han en ny dress med cape sydd - i den beste kvalitet. «Hodeplagg er det eneste jeg har i overflod».7

Bernhard Rostad skrev i Dagbladet 4. september 1980 under overskriften «Avskyr rette linjer og tilber all mugg»:

«Ole Henrik Moe, som traff ham for mange år siden, før han ble verdensberømt, sier at han allerede da var et slags kuriosum, med sin lange kappe, sitt lange hår, de glødende, intense øynene. En slags guru».


Hundertwasser selv rakk ikke åpningen på Henie Onstad, men kom uken etter og ledet en diskusjon med navn «Helomvending» på restaurant Piruetten om samfunnet generelt, miljøvern, arkitektur og kulturpolitiske spørsmål sammen med professor Sverre Fehn. Her leste han blant annet opp sitt manifest om avføring, kalt Shit!

Han kunne fortelle til Dagbladet at han hadde besøkt Norge allerede i 1958: «Han falt for naturen, stillheten, gresstakene på Folkemuseet. Og for utedoen. Den ble siden kjernen i hans økologiske filosofi, materialisert i humus-doen. Den gjenoppretter naturens kretsløp, som vi mennesker har brutt».8

Hundertwasser innrømmet også da han endelig ankom Høvikodden at han kunne ønsket trærne «litt frodigere». Rostad forteller også at Hundertwasser snek seg ut bakveien fra en mottagelse på den østerrikske ambassaden med kanapeer og hvitvin: «Han trenger litt norsk natur. Det blir en tur rundt Songsvann. Der tar han seg er forfriskende bad. Han er en hund etter vann, Hundertwasser».9

I mellom trærne i utstillingen kunne publikum oppleve 80 grafiske arbeider, 35 ungdomsarbeider, 60 malerier, ti arkitekturmodeller og ti gobeliner, alle signert Hundertwasser.

– Jeg tror det mye er fargebruken hans som appellerer. Det minner meg om noen barnebøker jeg husker fra min egen barndom, mente direktør Moe.10

Maleriene i sterke farger snirklet seg i spiralformer og løkkupler. Spiralen hadde vært et sentralt symbol i hans kunst helt siden 1950-tallet. Uttrykket hadde sitt utspring i art nouveau, som satte sitt preg på hans barndoms Wien, samt hentet inspirasjon fra hans landsmann Gustav Klimt og tyskeren Paul Klee.

Erik Mørstad skrev i Arbeiderbladet: «Utstillingen presenterer et snitt gjennom Hundertwassers produksjon, fra 50-årene fram til 70-årene. Noen maler er han ikke. Først da dekkfarger på papirunderlag kom i bruk, trer hans typiske billedformel fram: den oppkveilte spiralen og fargestyrken. Jugendlinjens duvende bølger tegnes lineært opp. Fosforiserende komplementærkontraster, oftest i grønt og rødt, driver bildene høyt opp i uttrykkskraft. Gullfarger foraktes heller ikke. Resultatet er et dekorativt mønster og en nærmest ikonaktig stivnet overflate. Bygninger, mennesker og landskaper inkorporeres i denne flateornamentikken. Dobbelteksponeringer, hentet fra surrealismen, gjør den visuelle opplevelsen til en lek med puslespillbiter».11

Arbeiderbladet omtalte utstillingen som et «hippie-show»:

«Sterke farger og mystikk tiltaler alltid nordmenn. Særlig kunsthåndverkerne. Men pass dere! Til tross fra overfladiske likheter. Det er langt fra Wien til norsk bonderomantikk», advarte Mørstad.

Selv mente Hundertwasser at han malte de drømmene han ikke husket:

«Jeg mediterer 90 prosent og maler de resterende 10 prosent [av tiden]. Men det kan også være dager hvor forholdet er omvendt. Jeg kan ikke male når jeg er omgitt av mine ting. Budskapet kommer til meg når jeg er på reise. Ombord i båt eller fly. På upersonlige hotellrom. Jeg trenger ikke et stort lerret. Jeg knudrer ned inntrykk. Senere gjenskaper jeg det i større format. Jeg maler det jeg føler utvikler seg i meg mens jeg arbeider. I mine bilder er jeg optimistisk. Men jeg liker ikke mennesker. Jeg liker trær. Menneskene bare raserer og ødelegger. Jeg drømmer når jeg maler. Når drømmen er over, kan jeg ikke huske hva jeg har drømt. Men bildet lever. Og bilder er fruktene av drømmen».12


Vandreutstillingen hadde siden 1975 blitt vist i omtrent 25 byer på fire kontinenter – alle steder med innslag av lokale trær. Henie Onstad var utstillingens stopp nummer 76. Ifølge VG var det den utstillingen «som har vandret lengst i hele kunstens historie».13

«Dette må da være den mest fargerike kunstner - både hva bilder og identitet angår - som noen gang har gjestet Norge».
— Vårt Land, 4. september 1980.

«Høvikodden er en naturperle i seg selv, men når Hundertwasser kommer til Kunstsenteret med sin omfangsrike og fargesprakende vandreutstilling, er det ikke lenger nok med de trærne som står ute».14

Ifølge Asker og Bærums Budstikke var det storinnrykk åpningskvelden med 500 mennesker: «Aldri før har det vært så stort publikumsinnrykk på Høvikodden som torsdag kveld, da statsråd Einar Førde foretok den offisielle åpning av den store Hundertwasser-utstilling i Kunstsenteret.15

«Aldri har en utstilling satt meg i bedre humør», stod det i et leserinnlegg i VG 12. september 1980. I et annet leserinnlegg i Hamar Arbeiderblad en uke senere, skrev en publikummer: «Det kaller på smilet hos meg, Høvikoddens forsøk på å illudere frodig vekstliv. Et utall av store blomsterpotter er plassert på plastbiter rundt i lokalene. Oppe i pottene pistrer noen av de mest ufriske grantrær jeg noen gang har sett her til lands. Blant dem stritter busker i langt fremskredent bladfall. Men det lukter i hvert fall trær og bildene er ekte nok».

Mens kunsthistoriker Erik Egeland beskrev en «Oppblåst myte - og kunstner» i sin anmeldelse i Aftenposten 12. september 1980, men understreket at maleren Hundertwasser seiret over «den oppblåste myte med samme navn». Morgenbladets Paul Grøtvedt var noe mindre nådig: «En mer oppskrytt kunstner skal man lete lenge etter. Som maler stiller nok Hundertwasser i verdens beste annenklasse» og «Hva angår hans malerier, så er figurfremstillingen plump og pinelig».16

Men som grafiker var Hundertwasser, ifølge Grøtvedt, akseptabel. Hans filosofi hadde han dog ikke mye til overs for: Dårskap! Pølsevev! «Denne idiot-filosofi, trolig klekket ut på klosettet, jeg mener humusdoen, markedsføres som løsning på fremtidens problemer».17 Dette kunne han ha seg frabedt.

Østlendingens utsendte, Finn Aage Andersen, siterte selveste Picasso i sin omtale 26. september 1980: «Å imitere andre er ikke til å unngå, men å imitere seg selv er usselt».

Til tross for både ros og ris, var utstillingen en suksess. I løpet av snaue fem uker besøkte over 25 000 mennesker Henie Onstad, noe som visstnok var rekord. Hovedpersonen selv, virket å ta det hele med stoisk ro. Han fikk med seg det viktigste hjem fra Norge:

«Grytidlig i går fløy Hundertwasser til Wien. I den lille kofferten sin, sammen med fotografiapparatet og malesaker lå en hilsen fra Norge, et minne om besøket: En liten utedo med spirende gress på taket, og et skilt: Fra gammaldassens venner».18

Så kan man avslutte med et dikt av kunstneren selv:

Mennesket er bare et rør.

Han putter ting inn i den ene enden

som kommer ut fordøyet i den andre.

Munnen er foran, endetarmen bak.

Hvorfor?

Det skulle vært omvendt.19

Installasjonsfoto

  • Hundertwasser021

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser020

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser019

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser018

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser017

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser016

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser015

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser014

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser013

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser012

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser011

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser010

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser009

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser008

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser007

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser006

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser005

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser004

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser003

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

  • Hundertwasser002

    Foto: Tore H. Røyneland / Henie Onstad arkiv

Referanser

  1. Skaare, Solveig. «Hundertwasser - Hett navn». VG, 19.06.1980.

  2. Lystrup, Marianne. «Østerriker med eviggrønne trær». Vårt Land, 05.06.1980.

  3. Lystrup, Marianne. «Schizofrent og fargesprakende på Høvikodden». Vårt Land, 04.09.1980.

  4. Skaare, Solveig. «Hundertwasser - Hett navn». VG, 19.06.1980.

  5. Ibid.

  6. Bistrup, Rie. «Stowasser - Regentag - Hundertwasser: Bildene er et delirium av farver og former». A-magasinet, 30.08.1980.

  7. Ibid.

  8. Rostad, Bernhard. «Møte med en myte». Dagbladet, 10.09.1980.

  9. Ibid.

  10. Skaare, Solveig. «Hundertwasser - Hett navn». VG, 19.06.1980.

  11. Mørstad, Erik. «Hundertwasser - hippie-show på Høvikodden». Arbeiderbladet, 10.09.1980.

  12. Bistrup, Rie. «Stowasser - Regentag - Hundertwasser: Bildene er et delirium av farver og former». A-magasinet, 30.08.1980.

  13. Skaare, Solveig. «Hundertwasser - Hett navn». VG, 19.06.1980.

  14. Kolberg, Åsne. «Hundre leide trær for Hundertwasser». VG, 04.09.1980.

  15. Ukjent forfatter. «Rekordinnrykk på Åpningen». Budstikka, 05.09.1980.

  16. Grøtvedt, Paul. «En tidsmessig tusenkunstner på Høvikodden». Morgenbladet, 16.09.1980.

  17. Ibid.

  18. Rostad, Bernhard. «Møte med en myte». Dagbladet, 10.09.1980.

  19. Grøtvedt, Paul. «En tidsmessig tusenkunstner på Høvikodden». Morgenbladet, 16.09.1980.