Marianne Heske, Gitte Dæhlin og Henny Lie

Ungdomsbiennalen i Paris ble arrangert annet hvert år og viste unge lovende internasjonale kunstnere under 35 år. Tanken var å skape en møteplass for de som skulle definere fremtidens kunst. Deltagerne ble valgt av en internasjonal jury, og ofte vakte kunsten oppsikt. Høsten 1980 var Norges utsendte de tre unge kunstnerne Gitte Dæhlin, Henny Lie og Marianne Heske.

Til Paris hadde Marianne Heske pakket ned en 300 år gammel løe fra Tafjord og kjørt den ned i en Citroën, Dæhlin viste syv tekstil-skulpturer og Lie stilte ut fotocollager.

10. januar 1981, noen måneder etter at kunsten ble vist ved Pompidou-senteret i Paris, åpnet de tre utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.

En av skulpturene Gitte Dæhlin stilte ut på Høvikodden, Fjern deltaker, var som et bilde på en kvinne som er iferd med å forsvinne inn i en stol. Av anmelderne ble Dæhlin, etter biennalen, omtalt som «en av de få karakterfulle og høyst severdige» deltagende kunstnere. I et intervju med Aftenposten i anledning utstillingsåpningen på Henie Onstad (hun åpnet også utstilling ved Bergen Kunstforening dagen før) fortalte hun om årene hun bodde i Mexico etter endte studier og hvordan det hadde på virket hennes syn på mennesker. «Bare i det å være menneske ser jeg noe stort. Det ligger noe vakkert ganske enkelt i det å leve.»

Marianne Heske lot publikum ta del i verket sitt, gjennom hilsener og inskripsjoner inne i den medbrakte «Gjerdeløa». Sunnmørsposten omtalte det som «Sunnmørsk kultursjokk i Paris». «Jeg hadde et visst kjennskap til kunstmiljøet i Paris og i Norge da jeg gikk igang med dette prosjektet, og visste at Gjerdeløa ville bli oppfattet som moderne kunst i paris, men ikke i Norge. Det holdt stikk», fortalte hun avisen. «Jeg vil ikke bestemt si at den er kunst, men jeg stiller i alle fall spørsmålet hva er kunst og, hvem som bestemmer hva som er kunst.» I sin åpningstale trakk direktør Ole Henrik Moe frem denne debatten om kunstbegrepet: «Marianne Heske er opptatt av kulturdistanse og kulturkollisjoner. En av de sterkeste opplevelsene i Pompidou-senteret var å se utløa fra Tafjord. Plassert på en pidestall der nede betydde den noe helt annet enn når den står i Tafjord. Og vi kommer nok til å høre denne gangen også: Skal nå dette være kunst. Jeg er glad hver gang jeg hører det. Det viser at vi holder linja med å presentere kontroversielle ting. Så jeg håper det blir diskusjon nå også, jeg er bare glad for det.»

Henny Lie ble trukket frem av kunstanmelder Henry Martin i det amerikanske kunsttidsskriftet Art International som en av de deltagerne under biennalen som interesserte ham mest og at hun «virkelig [forsto] å systematisere sine interessante synsopplevelser». Erik Egeland i Aftenposten kvitterte etter utstillingen på Høvikodden at «den fine, stillfarende kompositør av fotos, Henny Lie, ble borte for meg blant biennalens markskrikerske produkter. Det beklager jeg. Hun har virkelig noe å vise... Hennes montasjer av små farvefoto-rektangler til helhetsbilder er spennende på flere måter. De er koloristisk samstemt, av 'malerisk' kvalitet».

Etter åpningen på Høvikodden kunne Sunnmørsposten rapportere: «Og som det hôver seg en skikkelig premierereportasje skal det nevnes at mye fint folk var møtt frem: Kringkastingssjefen, den fortsatt sittende, var der. Vegdirektøren, den pensjonerte, var der. Arne Nordheim var der. Einar Aarø var der. Alle var der, som det heter, unntatt Kjell Bækkelund. Men på den andre side var der jo så pent vær.»