Olav Strømme

Samme året var han også festspillutstiller i Bergen, og det var et utvalg av arbeidene han viste der, som ble presentert på Høvikodden sammen med nyere arbeid. I alt om lag 50 verk.

I sin tekst i utstillingskatalogen la ikke Per Hovdenakk to fingre imellom da han understreket Strømmes betydning for norsk kunst:

«I førti år nå har han arbeidet i en sterkt personlig billedstil som forener i seg særnorske elementer og mange av den moderne billedkunstens beste og mest markante egenskaper. Ja, i avgjørende faser har Olav Strømme tilmed ligget foran og foregrepet utviklingen i internasjonal billedkunst. Det er det ikke mange som vet. Olav Strømme har ikke vært noen flittig utstiller, og få kjenner rikdommen og spennvidden i hans kunstneriske produksjon. Derfor er denne utstillingen viktig, som et forsøk på å se hans arbeidsinnsats i en kronologisk sammenheng».¹

«Olav Strømme er blitt kalt internasjonalisten i norsk malerkunst, samtidig som han er blitt kalt den 'norskeste' av alle norske malere».² Han har forent det norske og det internasjonale og presentert det sammen i sitt helt særegne utrykk. Samtidig har han både eksperimentert i utrykk og materialer gjennom hele kunstnerskapet.

Vestlending livet ut
Olav Strømme ble født i Ørsta, men tilbragte store deler av livet på Østlandet. Livet igjennom forble allikevel Vestlandet viktig for ham, og han hentet inntrykk til flere av hans mest kjente arbeider derfra.

Han var student ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1929–30 og ved Statens kunstakademi under Axel Revold et halvt års tid 1930–32. Med sitt åpne kunstsyn fikk Revold stor betydning for Strømme, som i disse formative årene gikk igjennom en eksplosiv kunstnerisk utvikling. Fra å arbeide med tradisjonelt naturalistisk maleri, kom han seg i løpet av få år over i et abstrakt formspråk som i hovedtrekkene ligger til grunn for hele hans senere produksjon.³

I hovedstaden kom Strømme i kontakt med andre unge kunstnere som søkte nye uttrykk. De var kritiske til de såkalte Matisse-elevene og deres romantiske skildringer av norsk natur og bondekultur. Kretsen han havnet i søkte seg mot ekspresjonisme og surrealisme – som de mente var mer realistiske uttrykk for egen samtid. De dyrket moderniteten slik den utfoldet seg i urbane miljøer og best kunne avleses i industrien og den teknologiske utvikling.⁴

Mørket under det lyse tak
«Det er en lys og vakker atmosfære rundt Olav Strømmes malerier i disse dager. Jeg tenker da på prismaslaens rendyrkede arkitektur - dets lyse rom i vakker harmoni til det gjennomgående sorte element i Strømmes store bilder», skrev Egil A. Egebakken i Budstikka.⁵ Han beskriver prismasalenes atmosfære som nærmest andektig, og rommenes mangekantede utførelse som en ramme rundt Strømmes indre og ytre rom. Disse rommene beskrive Strømme selv i en tekst fra 1970 trykket i utstillingskatalogen:

«Oppbyggingen av et bilde ser jeg som et arbeide med form og rom. På samme måte skal mine bilder uttrykke menneskets reise i det ytre og indre rom. Vi mennesker av idag har ikke bare opplevet flyvningen over kontinenter til fjerne byer og nye landskaper, men også erobringen av det ytre rom, verdensrommet.

Vi opplever andre og tidligere kulturer som f. eks. den orientalske på nært hold. Reisen i det ytre rom er parallell til menneskets reise i det indre rom – fantasien. I mennesket finnes også multiplene, frøene – mønsterdannelser og sammenfatninger. Disse 'mekanismer' ser vi idag ubetinget som positive og etter min mening som kulturskapende.

Vi går ned i Paris og ser Notre Dames forsirede front eller vi skuer Romas murale fasader med sine mønstre, figurer og kimærer. Eller vi går inn for landing i India hvor Østens gyle ornamentikk kommer oss i møte.

Vi er mellom himmellegemer – vi er sammen med andre flyvere.

Hensikten med flukten i det indre og ytre rom er å se og harmonisere mangfoldigheten».⁶

Men dagen før utstillingen skulle åpne, kan ikke Strømme ha gitt de ansatte ved Henie Onstad særlig harmoni. Da Dagbladets Bernhard Rostad gjestet stua hans som var fylt til randen av bondeantikviteter dagen før dagen, kom Strømme med en noe overraskende beskjed: «Jeg skal male et par store bilder i dag, som skal med på utstillingen. Men jeg har ingen panikk. Jeg er lynrask som en astronaut når jeg først maler».⁷

Ballett og Munch
Høvik Ballett laget en improvisasjonsforestilling inne i utstillingssalene satt til musikk av Harold Clark. Budstikka kunne fortelle at Clark til vanlig arbeidet som kunstsenterets lydtekniker: «Ved denne anledning har han byttet ut kontrollbordet med kontrabass».⁸ De kunne også melde om stor interesse for utstillingen.⁹ «Mye folk ute på Høvikodden i går kveld. Så var det ikke noen småsak som ble presentert heller. Tvert imot var det 'storveis' greier!», skrev Kjell Bækkelund i VG.¹⁰ Han kunne melde om et stort og representativt, som han kalte det, publikum. Bækkevold fikk også noen ord med kunstneren, «når [han] omsider [fikk] trengt ham opp i et hjørne»: «Jeg er ikke så veldig glad i oppvarmet mat. Og oppvarmet kan vel bildene sies å være når de vandrer rundt omkring. Ikke det at jeg dyrker det nye bare for nyhetens skyld, men jeg er i konstant arbeid, derfor er det også nye bilder med nå».¹¹

Da han ble spurt om Munch, fortalte Strømme: «Jeg traff ham én gang. Det var for øvrig utenfor Rolf Stenersens kontor, Munch og jeg hadde en lang samtale, det gledet meg enormt selvfølgelig. [...] Jeg fikk en gang besøk av hans husholderske, hun bad meg hilse fra Munch som hadde sagt jeg 'hadde en fin pensel'».¹²