Yoko Ono

Insound/Instructure

Yokoono014

Foto: Henie Onstad arkiv

Det vakte stor oppsikt da Yoko Ono gjestet Høvikodden i 1990.

Dato Sted
Prisma-saler og Park

Den lørdag 25. august 1990 i forbindelse med åpningen av utstilling Yoko Ono: Insound/ Instructure, fremførte kunstneren et av sine dikt. Ono ville demonstrere hvordan hun flyr, for alle har en eller annen gang drømte om å fly. Og det vi drømmer om, sier Ono, får vi. Sommeren 1963 skrev Ono diktet Fly, hvor det kun står «fly». I løpet av sin performance bruker ikke Ono mekaniske virkemidler, men hun klarer å formidle at hun flyr likevel.

Som musiker, poet, kunstner og filmskaper, har Ono bygget opp en bemerkelsesverdig karriere. Som en del av 1960-tallets konseptuelle og radikale kunstbevegelse, Fluxus, tok Ono en tydelig stilling gjennom ord og objekter som våpen; verktøy som både er kraftige og farlige i vissheten om at de kan påvirke det man måtte ønske. Både for seg selv og for verden, men også forhold imellom mennesker. I utstillingsrommet på Henie Onstad var Fly utstilt som en invitasjon sammen en trapp, hvor man kunne klatre opp for å føre et ønske over i mulighetens verden.

«Yoko Ono er på vei til Norge med en av de merkeligste kunstutstillinger som har vært vist her til lands. Når utstillingen åpner på Høvikodden lørdag, kan man vente seg bronseavstøpninger av Både John Lennons briller, av epler, kondomer og p-piller».
— Trygve Lundemo i Adresseavisen i forkant av utstillingen.

Utstillingen Insound/Instructure tok for seg hele Yoko Onos virke, både som filmskaper, lyriker og konseptkunstner. Besøket hennes vakte stor oppsikt. Dagbladet kunne rapportere at «Yoko Ono, som er en meget ungdommelig 57-åring, har selv kommet hit, hun er en viktig del av sin egen utstilling. Det ble overbevisende demonstrert i går da hun stilte til pressekonferanse, med et mediaoppbud som knapt noen kongelig person kunne ha avstedkommet».

I løpet av presseseansen løftet hun frem hvor viktig del kunsten er av menneskers liv: - Det er en måte å kommunisere på, øke samkvemmet. Verden er blitt liten, vi hører sammen og er avhengige av hverandre. Kunsten er et felles språk, den skaper vibrasjoner og bidrar til at vi kan oppleve hverandre.

Yoko Ono kom til Norge i god tid og var på plass nesten en uke i forveien for å forberede utstillingen sammen med konservator Ina Blom, og sin egen kunstneriske tilrettelegger, John Hendricks: - Jeg har aldri sett et museum som dette. De fleste museer jeg har besøkt er veldig lukkede. Men her har dere en flott natur, som glir inn som en del av museet, sa Ono den gang til NTB.

Iført lyseblå dressjakke og blå jeans og karakteristiske store solbriller, utforsket Ono området rundt Henie Onstad. Til utstillingstittelen sa hun: - Det er mange lyder i verden, men de fleste hører vi vanligvis ikke. I total stillhet kan du høre dine egne hjerteslag. Det er de indre lydene som fascinerer meg.

På Høvikodden viste hun for aller første gang frem arbeidet Bastet, som består av 99 blå egyptiske kattefigurer med selvlysende gule øyne.

«Yoko Ono er her med 99 katter».
— Arbeiderbladet

Samtidig med utstillingen og Onos besøk til Norge ble det arrangert poesifestival hvor også den japanske kunstneren deltok sammen med norske poeter. Det var her Yoko Ono demonstrerte Fly.

Harald Flor skrev i Dagbladet: «Forestillingen – eller «the event» som Fluxus-kunstnerne foretrakk framfor det mer ambisiøse «performance» - var som fysisk handling ikke særlig imponerende. Det var et ganske enkelt hopp fra en bitteliten gardintrapp. Men Yoko Ono formidlet ønsket om å fly, det var viktigere enn selve demonstrasjonen. Og i hennes credo for kreativiteten heter det også: Keep whishing while you participate.»

«Engasjerende poesi, men tvilsom Yoko Ono-kunst på Høvik», skrev Klassekampen tirsdag 28. august 1990. «Men det blir nærmest dilettantisk å gå fra et så engasjerende foredrag og over til en kunstner som ikke gjør annet enn å leke seg», utdypet Skjalg Bye: «Yoko Onos kunst består av lek, en lek som kanskje en gang var gangbar. Men i vår tid trenger vi noe annet enn å se sjakkbrett med kun hvite brikker, knuste tekopper – som publikum kunne lime sammen – hoppe ned fra en krakk, og håndhilse gjennom umalt lerret. Det mest oppsiktsvekkende er at den norske intellektuelle elite tropper fulltallig opp for å beskue og delta i Yoko Onos «barnehage for voksne».


Tekst: Martine Hoff Jensen & Ana María Bresciani

  • Yokoono014

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono011

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono010

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono009

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono008

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono013

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono003

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono007

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono012

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono021

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono019

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono018

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono017

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono016

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono006

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono005

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono004

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono002

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono000

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono001

    Foto: Henie Onstad arkiv

  • Yokoono020

    Foto: Henie Onstad arkiv